MIRA BECK LAU

Alt du tror på er sant

Om natten våkner jeg av en drøm der en påfuglhale stenger for synet mitt og en kvinne i rødt spør meg om jeg kan finne det aller minste og det aller største benet i min egen kropp. Jeg står opp og går ut på kjøkkenet, på bordet foran vinduet ligger et granateple. Jeg kjenner meg med ett så sulten og tenker på å åpne det, men aner at det vil ta lang tid å plukke ut innmaten. Setter meg allikevel ned, ser på den røde, runde frukten, blomsterbegeret som munner ut i en liten kongskrone. Selv om jeg ikke kan se det igjennom skallet, vet jeg at det har mange kjerner inni; i følge Toraen er antallet 613, like mange som de hellige budene gitt til jødene av Gud. En venn av meg telte en gang og antallet var faktisk ikke langt fra. Jeg visste ikke riktig om jeg kunne tro på det, men da jeg tok til å undersøke nærmere, fant jeg en forskningsstudie der granatepler fra seks land og tre kontinenter var representert. Antall frø i hvert enkelt lands granatepler varierte et sted mellom tre og åttehundre. Men det samlede gjennomsnittet av disse tallene var ganske riktig 613.

I koranen henvises det til granateplet tre ganger, som en av de gode tingene som Gud skaper. I sure 6:99 står det skrevet: ”Han sendte ned vann fra oven, og Vi lot derved fremstå alle slags planter og grønne vekster, korn i aks, daddelpalmenes dadler tett i tett, vingårder, oliven og granatepler, likt og ulikt. Se på frukten når den kommer frem og modnes! I dette er visselig kjærtegn for folk som tror.” I følge samme bok vokser det granatepler i paradisets have og hver frukt inneholder et frø som stammer direkte derifra; når en spiser frukten er det derfor avgjørende å spise alle frøene, fordi en aldri vet hvilket som kommer fra paradis. Da jeg fikk vite dette, ble det å spise granateple en ganske annen aktivitet enn normal fruktspising. Å skrelle og fortære et granateple er i utgangspunktet en tålmodighetskrevende affære, men det å skulle få med seg hvert frø, passe på at ikke et eneste blir forbigått eller forsvinner under kjøkkenbenken krever nøyaktighet og tilstedeværelse.

Det var viktig å spise granatepler for å unngå misunnelse og hat, sa Muhammed. Jesus på sin side så hvert frø som bilde på de individuelle troende, der hele frukten var trosfellesskapet. Noen mener det faktisk kan ha vært et granateple Eva fristet Adam med. ”Det som er fylt opp av frø” heter frukten på hindi og er i tradisjonelle indiske sammenhenger en av ni planter ofret til Durga, den grusomme  fruktbarhetsgudinnen med de ti armene. Buddha ga et granateple til demonen Hariti, hun som hadde for vane å spise barn. Straks hun hadde fortært frukten ble hun kurert for sin uheldige atferd.

Det er viktig å finne frem til kjernen sin, sies det. Granateple viser at det ligger skjønnhet i å romme mange kjerner også, tenker jeg. Og kanskje er det  blant disse et som kan føre deg til paradis.

Jeg kommer ikke til å få sove igjen. Lar blikket dvele ved frukten på bordet foran meg, før jeg reiser meg og går ut av døra, ut i natten.

Senere ligger jeg på ryggen, ligger flatt langs marken, ligger på bakken og forestiller meg hvordan andre har gjort dette før meg, forsøkt å klistre seg til underlaget, prøvd å oppheve distansen mellom menneske og jord, gjort seg flat for å kunne smelte inn i det runde, lik Dali´s klokker, lik egg i stekepanna. Jeg tenker at alt egentlig er som  klokkene, som eggene; de er en del av; eller i oppdagelsen av å være en del av; eller en del av uten å vite det; eller en del av men i fornektelsen; og alle er innbakt i et stort skall. Jeg tenker at verden er en diger bille. At overflaten på billa´s kropp er en stor linse bestående av like og ulike partikler som hver for seg utgjør små øyne, men som til sammen danner seende hud. I huden finnes sandkornene mellom tærne dine, ropene fra moskeen. De kalottbekledde herremenn i Jerusalems gater. Snøflak som smelter i skjegget på en fisker i Farsund. De oransjekledde nonnene ved morgengryets tempel i Bangkok, en ensom gardist foran kongens slott. Sammen danner de et kjempeblikk; det store Synet.

Argus den altseende; han hadde også huden full. I den greske mytologien var han et monster med hundre øyne og noen av disse øynene var alltid våkne. Derfor satte Hera ham til å vokte over Lo, en av Zeus nymfer. For å befri Lo fra fangenskapet til sin sjalue kone, sendte Zeus bud på Hermes. Hermes klarte først å dysse alle Argus øyne i søvn med tåkeprat, deretter tok han livet av ham med en stein. Slik ble Lo fri til å vandre rundt på jorden, men for å ære sin trofaste tjener, pillet Hera ut alle Argus øyne og plasserte dem på påfuglens hale.

Hvordan skal jeg finne det aller minste og det aller største benet i min egen kropp? Kanskje jeg ikke kan det. Ikke ennå. Ikke før jeg får sekshundreogtretten indre kjerner og hundre ytre blikk. Inne på kjøkkenet igjen tar jeg opp granateplet. Begynner langsomt å åpne det.

Et ord i ørkenen; fire skritt på savannen i Sibir

 En torsdag ettermiddag tidlig i april, så tidlig at en fortsatt kan overrumples av minusgrader, finner Terese turkise fugleegg i et rede i sprekken på den gamle steinmuren ved kirken, hun tar opp ett og uten å tenke over det knuser hun det i håndflaten, det gule renner ut mellom fingrene som tyktflytende solskinn; på bussen hjem angrer hun og holder så hardt rundt mobilen at knokene hvitner.

Knokene hennes, tenker Peder der han sitter ved siden av henne, de hvitner og grepet ser så hardt ut at han nesten forventer at plastikken på mobildekselet skal gi etter, det får ham til å tenke på moren, hendene hennes ser også ut som de skal til å forsvinne, tre tilbake slik at det bare er de pistasjegrønne blodårene som står igjen; istedenfor å dra til leiligheten går han av bussen og setter seg inn i en taxi og ber om å kjøres til aldershjemmet, vel fremme stiger han ut av bilen og planter begge bena i en frossen sølepytt.

Lyden i det føttene treffer og knuser overflaten på det frosne vannspeilet er omtrent den samme som det harde kneppet som høres når du setter fortennene i det første høsteplet, den første nesten modne frukten der kjøttet er fast og sprøtt og fargen inni har en friskhet som minner om babyhud, ja, lik et barns bollekinn etter det har vært ute i skarp vinterluft, tenker taxisjåføren og smiler fordi det får ham til å minnes barnebarnet da hun var liten; han skrur bilradioen over til ”NRK alltid klassisk” i håp om at de kanskje skal spille noe fremført av Symfonikerne der barnebarnet spiller bratsj.

De sidene av tilværelsen som lar seg fortelle med et strøk av cellobuen, de dype tonene, den svake vibratoen som får støvpartiklene i lufta til å knitre, etterklangen i rommet, sollysets bevegelser, fargespillet i oljebehandlet tregulv, det er her jeg må la tyngden hvile, tenker Wenke, hun er på vei hjem fra et møte, lyden av musikken fra radioen får henne til å minnes sist gang hun så ham, de hadde lyttet til den samme Brahms dobbelkonsert i a-moll som nå tyter ut av bilstereoen og spist granatepler som han hadde pillet; Wenke ber taxisjåføren stoppe ved nærmeste grønnsaksforretning, kjøper fire store granatepler og setter seg på en benk utenfor blokken der hun bor og deler den første frukten ved å sette neglene i skallet.

Ronald ser hvordan hun lager en revne i den harde overflaten og brekker granateplet i to før hun møysommelig vrenger den ene delen utover ved å dytte med tommelfingrene, han stopper opp og setter seg ved siden av henne på benken, betrakter hvordan hun plukker ut et og et frø for så å la dem gli ned i en blå glasskål hun trekker opp fra vesken, ikke én bit av det hvite skallet på innsiden av frukten får komme med og etter hvert blir skålen full av kun små, rubinrøde kjerner, han beundrer håndlaget hennes, hvordan hun med jevne bevegelser, uten å være utålmodig men samtidig med en effektivitet, plukker løs de saftige delene, han ser hvordan fingertuppene hennes møter frøene, det er en andektighet, et forsiktig berøringsøyeblikk, de har nesten samme størrelse, fingertuppene og frøene; det får ham til å tenke på konas brystvorter og slik er det at han reiser seg opp fra benken og går hjem istedenfor å dra på fotballtrening, bare for å finne at det ikke er noen hjemme, han er helt alene i huset og han går mot vinduet for å se ut og der, i vinduskarmen, ligger en flue og spreller på ryggen, de små bena er tynne som datterens øyevipper, den må ha overvintret her i stua mi, slår det ham og uten å tenke seg om dytter Ronald borti flua med pekefingeren slik at den kommer seg over på magen, åpner vinduet og lar flua fly ut i aprilkvelden.

(Utdrag)

1.

Disse ordene er mine.

Og verden trer frem og trekker seg tilbake, slik jeg lukker øynene og åpner dem igjen, slik dagen blir til natt og natten blir til dag, slik vår blir vinter og vinter blir vår, slik sult blir til metthet og metthet blir til sult. Nå trer verden frem for meg og jeg sitter ved skrivebordet ved vinduet og ser ut på kirken i rødbrune mursteinsfliser, jeg fokuserer øynene på veggen og taket og spiret og himmelen, og tenker: disse ordene er mine. Disse ordene er mine og jeg skal la dem balansere, danse, svinge, krype, bevre, løpe. Jeg skal dandere dem på et fat som vakker, kaotisk fingermat, se dem skape mønstre og formasjoner, av og til med et anstrøk av symmetri. Jeg skal si deg noe. Jeg skal si deg noe og du skal bare lytte, helst med lukkede øyne, (det må du jo selvfølgelig bestemme selv), bare ikke prøv å se så mye hele tiden, ikke prøv å karre til deg alt på en gang, la verden være en stund, la den hvile, la lyset svinge seg rundt seg selv uten at du behøver å ta affære. Hvis du absolutt skal se, prøv se uten å ville ha. Jeg sier det selvfølgelig mest til meg selv og gjennomskuer det, men det er nå en gang jeg som sitter her og skriver og du som sitter der og leser, lytter,  og slik befinner jeg meg i en posisjon der det er jeg som fører ordet. Føl deg fri til å ta over. Jeg har aldri vært vanskelig å avbryte. Selv om jeg hater det. For å komme tilbake til der jeg slapp, der jeg selv slapp, for å igjen avbryte meg selv, jeg anklager folk for å avbryte meg, men avbryter meg selv oftere; (et langt pust) …vi ser for mye. Vi bruker øynene hele tiden, tar konstant inn nye inntrykk, forer oss selv med visuelt input, griper fatt i alle former, alt lys, alle farger som overhodet er mulig å oppdrive. Vi misbruker sansene våre, vi overstimulerer dem og skjønner ikke at de ikke skjerpes men sløves. Jeg søker et system der vi ordner det bedre. Dessuten har jeg utviklet nærsynthet. Jeg så alltid perfekt før. Jeg er nødt til å ta dette synet på alvor.

En kunne tenkt seg at jeg skulle gjøre alle de vanlige tingene. Ta normale, veloverveide valg, følge gunstige samfunnstilpassede stier. Alt lå også til rette for det. Jeg prøvde til og med. Men nå sitter jeg foran vinduet og ser på kirkespiret og har noe å fortelle deg og mest av alt ønsker jeg å lytte til det som er stille. Og i rommet ved siden av sitter mormor i en stol og eser over i sin egen kropp, fanget i seg selv, fravristet sjansen til å flykte; eneste mulighet er flukt inn i tingene, inn i maten, inn i minnene. Lenket til kroppen slik vi alle er lenket til kroppene. Hun, et innbegrep av tilstanden som nagler oss. Min eneste sjanse er å gjøre det vakkert. Å være naglen, nagleren og den naglede. Å ta bolig.

Tror jeg på det selv? Jeg vet ikke.

2.

Dette var tidligere: Hvert ord har sin egen balanse, sa du og jeg så på deg, så på de glitrende øynene dine, hadde aldri sett sånne før, som om fliker av naturen hadde lagret seg inni dem, kråkesølv og morgendugg og jeg vet ikke hva, de gnistret slik dråper gnistrer når solen spiller i dem, tidlig på morgenen, i det dagen er i ferd med å begynne og det har regnet om natten. Jeg så meg selv skakke på hodet, følte meg litt som en plirende due, så meg selv utenifra igjen, alltid dette vitnet som gransket konturen av jeget, sa ingenting først, prøvde å forstå, forsto med hjertet, men ikke med hodet. Umulig å verbalisere forståelsen. Det var aften og ro i huset, sommerkveldene var ennå lange. Selv ordet krig har en balanse i seg, sa du. Sitt eget mikroskopiske vater.

Og selv om jeg trodde det da, var det ikke ordene dine som kom til å bli avgjørende for mitt videre liv. Det betydningsfulle i øyeblikket var at jeg så øynene dine, så dem funkle og danse og spille, og i det samme så jeg også mine egne øyne, jeg været hvordan glansen fra det ene paret smittet over i det andre og at det ikke var godt å si hvor eller i hvem det som rant mellom oss hadde sitt utspring. Jeg så dine øyne og så mine egne med dine. Og slik jeg så deg og slik jeg så deg se meg så jeg meg selv som vakker.    

(August 2015)