”But of course …” sa den unge gutten. ”ze farming is ze most important work in ze world. I have to learn what iz like!”
Klokken er knapt åtte og jeg står sammen med en nittenårig franskmann og raker gress. Den sterke sensommersola svir allerede i nakken og vi har ikke spist frokost. Jeg er der jeg skal være.
Aukrust gård og urteri ligger midt i Bøverdalen, en fruktbar dal mellom to nasjonalparker. Omkranset av mektige fjell på begge sider skapes det et slags drivhus for blomstene, urtene og grønnsakene som dyrkes her, ikke rart at området noen ganger er sammenliknet med Nordens Provence. Og frodigere fjellgård skal du lete lenge etter. Den har vært drevet med utgangspunkt i biodynamisk landbruk siden 1985 og utenom allsidig grønnsaksdyrking, urtehage for omvisning, urteproduksjon, en liten gårdsbutikk og en café der det av og til skjer kulturelle arrangementer, er gården hjem for en bøling med kyr og kalver, en hånfull griser, høns, fire grå katter og en familie på fem. Samt et rikt fugleliv, aldri så jeg så mange svaler på en gang. De kretser rundt gården og flyr frem og tilbake til reirene under låvetaket og i rosebuskene utenfor den lille hytta mi hekker en stor flokk med svartroster.
Dagens neste oppgave er å plukke ringblomst. Deretter kornblomst og malve, og rødkløver fra et av kubeitene. Store kasser fulle av blomster. Hendene mine nyter å jobbe. Fingrene gleder seg over å være i bevegelse og i den konstante kontakten med blomstenes myke kronblader, de rå essensielle oljene som pipler inn i hudens porer, vesenet mitt tar inn de sterke fargene, de rene duftene, den fruktbare jorda under føttene, bienes stadige summing. Tykke humler dynket i nektar og pollen danser fra den ene blomsten til den andre, hjertet er mykt av naturens kjærlighet.
Sammen med åtte andre praktikanter og medhjelpere, samtlige fra Sør-Europa, er jeg på gården for å hjelpe til med det som trengs. Her har alle forskjellige historier. Et par franskmenn skal bli agronomer, en tredje utdanner seg til tre-ingeniør, ei jente går på en slags jordbruks-biologi-vidergående i Østerrike, en portugiser er på et studieprogram i biodynamisk landbruk i Norden, et spansk kjærestepar skal bli space-ingeniører; den ene av dem er her for å ”finne seg selv” som det plutselig kommer frem under et morgenmøte. En del av meg fniser til stadighet og synes det er pussig (og til tider ganske irriterende) å henge ut til alle døgnets tider med søtten, nitten og - tjueåringer som ikke vasker opp etter seg og forlater tomme melkekartonger, brødsmuler og fiskehoder på kjøkkenbenken.
Og en annen del av meg takker og undrer. Undrer, fordi det er som at jeg får muligheten til å kikke inn i deler av meg selv jeg hadde glemt, som at dette er en mulighet til å hele sår fra ungdomstida jeg ikke husket at jeg hadde. Takker, fordi de er speil som belyser det jeg er ferdig med og det jeg fortsatt trenger å jobbe med. Takker, fordi de virkelig bekrefter. At bevisst jordbruk er fremtiden. De elsker naturen, de elsker moder jord. Med en selvfølgelighet. De vet at dette er essensielt. ”Ze farming is the most important work in ze world”.
Selv visste jeg ikke helt hvorfor jeg kom hit. Annet enn at jeg ønsket å bli frisk og at jeg lengtet enda nærmere bakken. Jeg hadde en anelse om at det å hele helt fra borreliose-infeksjonen handlet om å utforske sammenhengen mellom jorda og min egen kropp. At det var noen aspekter jeg ikke helt klarte å integrere. Noe jeg ikke riktig klarte å lande i meg selv. Og at å sitte med knærne på bakken og henda i jorda kunne lede meg til videre helse.
Så i noen av sommerens beste uker, dro jeg altså av sted, fra hus og venner og moro, for å jobbe på en gård jeg aldri hadde vært på, fulgte et plutselig innfall jeg ikke visste hvor kom fra.
Nå vet jeg mer. Jeg skulle lære å virkelig bøye meg for jorda. Elske henne. Elske henne mer. Elske henne enda mer. Elske henne fullstendig og ubetinget. Overgi meg. Og tjene henne. Være i tjeneste.
Kanskje høres det rart ut. Men ydmyket har vært –og er– et tema. Ydmykhet og arroganse.
Allerede før jeg kom hit hadde sommeren vist meg at det fantes en arroganse i meg som jeg ikke har kikket på før. Jeg var ikke vant til å se på meg selv som en arrogant person, men ble med ett bevisst på ulike spor i meg selv som handlet om dette. Områder der jeg ikke lytter til livet. Men tror at jeg vet best. Situasjoner der jeg ikke lytter til det som er. Her. Nå. Men isteden lar hodet styre. Lar gamle mønstre, lyst og avhengighet regjere. Opponerer mot det livet presenterer. Sykdom oppstår av motstand. Motstand mot forandring. Jeg er så klar for å leve med livets strøm, med rytmen og ikke mot den. Men det er av og til som at ikke alle delene av meg er hundre prosent linjert med dette ønsket. Ikke holder tritt med det jeg vet er riktig og sant. Og det er slikt det kan det bli sykdom av. Det er kroppens måte å fortelle at det er grep som må gjøres.
På engelsk kommer human fra det latinske humus, som betyr jord eller grunn. Fra samme rot stammer humility – ydmykhet.
Og selv om det ikke er noe nytt er det som om at jeg nå skjønner på et dypere plan. At vi er her – på planeten, for å ære jorda. Elske henne. Slik hun kontinuerlig elsker oss. Mens jeg står i åkeren og ser ut på de mange farger, felt og rader av grønnkål, rødkål, svartkål, sukkererter, malveblomster, ringblomster, feltsalat, ruccola, asiasalat, bladsalat, isbergsalat, peppermynte, fennikel, squash og mye mer, mens jeg står midt i alt dette livet, all denne uendelige, uforståelige, utrolige kraften som har sprutet opp av bakken tenker jeg: Jeg tror en del av å elske livet nettopp er å kultivere. Og hva er å kultivere? Hva er kultur? Kanskje kan en si at det er å kanalisere livskraft og raffinere instinkter. Samle kraften. Inn i skapelse. Hva enn slags form denne tar.
Og forresten: Grønnsaker er ikke grønnsaker. Hvis du ikke trodde det var forskjell er det bare å komme til Aukrust. De første dagene jeg er her opplever jeg rett og slett å være ordentlig høy på biodynamisk salat, tomat, sukkererter og squash. Det smaker så …….GODT! Og det er så mye kraft og liv i denne grøden at det går rett i fletta. Det sitrer og spretter når grønnsaken kommer i munnen og kroppen blir rett og slett yr. Yr! Hva biodynamisk er, er det slik jeg forstår det, mange meninger om. Men jeg synes det er spennende, og meningsfullt, å tenke på det som at ved å forene og linjere oss med kreftene i naturen og kosmos i måten vi driver jordbruk på, skaper vi mat som gir menneskets materie muligheten til å bli mer bevisst.
I en artikkel om biodynamisk landbruk kom jeg over dette sitatet: ”Nutrition as it is today does not supply the strenght necessary for manifesting the spirit in physical life. A bridge can no longer be built from thinking to will and action. Food plants no longer contain the forces people need for this. ” Ordene tilhører en mann kalt Ehrenfried Pfeiffers, og er referert til som noe Rudolf Steiner fortalte ham.
”The strenght necessary for manifesting the spirit in physical life.”- Ja, det er virkelig slik det oppleves for meg å spise biodynamiske grønnsaker rett fra jorda her. At dette ikke bare er mat for den fysiske kroppen. Men at det i inntakelse av grønnsakene er en næringstransaksjon med alle lagene av mitt vesen. Som å smake på kosmos gjennom materien.
Når jeg ikke plukker blomster luker jeg. Jeg oppdager at jeg elsker å luke. Det er så tilfredsstillende å se store uregjerlige felt tre frem i ryddighet og klarhet. Du må ta kveken fra rota, sier søttenåringen og ser på meg med et klart blikk som ikke viker. Ellers så kommer den tilbake. Det holder ikke med overflaten. Du må gå i dypet.
I øyeblikk opplever jeg hvordan alt er lærere. At en ikke alltid trenger å studere med store mestre og eksepsjonelle bøker og innfløkte systemer. Men at jeg lærer av å luke. En må ta det en ønsker vekk ved rota. Noe går det som en lek å luke. Noe må en bore negler og hender ned i jorda for å få bukt med. Noe ugress må vokse seg ordentlig sterkt før det er mulig å fjerne det skikkelig. Noe krever tålmodighet og kløkt. Og noe ugress er riktig sunt. Som melden og løvetannen og brenneneslen. Og noe ugress er riktig vakkert. Som ringblomstene og valmuene som plutselig dukker opp i urtebedet. Da lar vi det som oftest stå. Fordi de er så skjønne og passer inn mellom gressløk og isop, tar ikke for mye næring fra urtene heller. Men når mynten gjør sitt inntog i ruccola-radene, luker vi det som oftest vekk, ellers tar de helt over og det blir urter i stedet for salat. Dette er noe av det kultivering handler om. Bevisst dyrkning. For å kultivere det vi ønsker å se vokse frem.
Ja, jeg undrer, er det som en av mine lærere sier: What if growig up means to grow down?
Ola er over seksti men har en ubestemmelig aldersløs karakter. Kroppen hans får meg til å tenke på en geitebukk, med den samme spenstigheten som en danser. Han er som oftest kledd i trange, svarte jeans og ullgenser, på hodet lyse fjoner, bak de tykke brilleglassene små øye, isbreklare. Og han tråkker alltid barbeint rundt, både på gården og nede på jordene. Tror ikke jeg har sett ham med sko annet enn muligens når han kjører bil.
Hver dag starter med et møte rundt langbordet på kjøkkenet halv åtte. Ola sitter på kortenden og sier først som oftest ingen ting, bare smiler mildt og ser på hver og en av oss. Jeg kan ikke for det – men jeg føler alltid det er en lys og eterisk stemning i rommet i disse morgenstundene. Jeg kjenner på gleden. Den enkle rene, gleden. Gleden ved en ny dag. Gleden ved livet. Gleden som en årsak, ikke som en virkning. Som en primaltilstand. Som ikke trenger noe eksternt for å være. Men som bare er.
I Olas stemme er det dyp resonans og mild, lys klang. Langsomt. Lavt. Fjelltone. Hva skal vi gjøre i dag da, sier han. Kanskje vi skulle se litt på rosene, hva tror dere om det? Og ringblomstene. Ringblomstene må vi plukke. Kanskje vi skulle gå ned i åkeren og kikke litt alle sammen? Gulrøttene er det kanskje tid for å ta litt av nå. La oss sjekke nypotetene. Også har vi bestillinger. Salat, ruccola, mynte, grønnkål … noen kurver med pynteblomar. Urteteer, og krydderblandinger.
Jeg tenker mye på hvor heldig jeg er som har en kropp. Som er et barometer for hvordan jeg navigerer i verden. En kropp som sier i fra når jeg beveger meg utenfor livets strøm, utenfor kraftens bekker og kanaler. Hvis jeg spiser for mye eller sover for lite eller bøyer meg feil eller sier noe som ikke er helt sant. Hun sier også i fra når jeg tenker eller føler noe som ikke har rot i kjærlighet eller glede. Da gjør det vondt. Ordentlig vondt. Og jeg får muligheten til å stoppe opp og spørre – hva er det? Hvorfor føler jeg dette? Og viktigere: jeg får muligheten til å holde det. Holde henne i det. Holde smerten. I kjærlighet og ømhet – så mye jeg klarer.
Alt som ikke er linjert med livet – da sier hun fra. Fordi hun elsker meg. Og jeg lærer igjen og igjen hvordan min oppgave er å elske henne tilbake. Elske henne dypt og inderlig. Fordi hun er min jord.
