En morgen syr verden seg inni huden
kart over fem verdensdeler
strekker seg over fem kroppsdeler
venstre lunge korresponderer med Colombias hovedstad
høyre kneskål åpner portene i Roma
under korsryggen strekker de mongolske steppene seg langtrakt ut
skulderbladet, babord side, er en innsjø i Mali
og alle tærne møter punktene i vektens stjernebilde
på en himmel over oss
et bleknet kart fra 60-tallet
tårer baner vei, en invitasjon
uhørt og uberørt
gjennom estetiske tilbøyeligheter
styrken i en rygg
når du bøyer hodet mot jorda og ser maur bære bokstaver
bokstaver som danner ordene:
der er du
foreløpig
bare luft, sa jenta med det gjennomsiktige ansiktet
jeg så henne forsvinne inn i berget
steinveggene med lavmønster
sto igjen, som forlatte kart
for meg holder det å sykle i snøen
og lure på om fnuggene som treffer
neseryggen kan omskapes til fregner
ansvaret ligger
i et steinbrudd, en omfavnelse
hun blir fjæra som faller
hun møter bakken
og omfavner ei urskive
de er vannliljer på kjøret, knopper med hodet limt igjen
de faller og omfavner
hun tar av seg
styrken finnes i tapet
fortapelsen i tilgivelsen
til david
mødre kryper inn i døtre
fedre synker inn i sønner
i tre netter rodde vi med hver vår åre
skimrende hoder
det var da vi pustet
og drakk av mørket
svart melk
sjelene uten tørst
tungene våre skapte sin egen luft
Luciadag
Jeg ser Odyssevs´ hode i skyene over hustaket mitt, skipet hans seiler ned over en tirsdag to tusen år senere. Det er samme himmel og hjerteslagene våre må ha liknet.
Tannbørsten til min tidligere elsker befinner seg 4079 684 nautiske mil unna, et opphold på 30 600 sekunder i en stålfugl.
Eller: bare en flyktig duft på badet vipper tanken over og tannbørsten befinner seg uten besvær bak øyeeplet, nærmere hjertet.
Scattered knowledge; mosaikk som aldri blir ferdig, vokser i bredden, ikke i dybden, hullete kunnskap, så tynn at den verken varmer eller tildekker, kan ikke brukes i nord eller sør, likner dvergbjørkenes kroner i en uheldig julimåned.
Scattered knowledge; men hvem kan segla forruten vind? Animert ansiktshud, hoder på rad danner perlerekker og det som virker som fellesskap, spørsmålet er bare om røttene eksisterer, er dette en plante uten feste, uten mulighet til å lagre vann i føttene?
Scattered knowledge; det finnes 58 forskjellige linsetyper i India og verdens dyreste bok er en førsteutgave med salmer trykket i USA i 1640, å koke grøt i ovn tar over tre timer (90 grader celsius) og i øret har vi fortsatt fostervann.
Det er lengre vei fra første til annen etasje enn mellom sørpa i Oslo´ s desember og magnolia-trærne i parken i Delhi.
Verdens eldste skilpadde ble 255 år gammel og døde av leversvikt fordi noen puttet alkohol i drikkevannet hans.
Jeg skal også begynne å gjøre ting langsomt.
Luciadag og den italienske helgenen baker seg inn i safranbrød ved kjøkkenbordet vårt, vokslys blafrer, morgengryets forsiktige løfte, som en hilsen fra hun som skar ut øynene for å bevise hvor skjønnheten har sitt opphav, synets gudinne, ville ikke forkludre perspektivet, sitt eget eller de andres, bare se.
Hun er her, like mye som radioen og de slitte gummisålene, vanndammen på skifergulvet, stemmen over høytaleren på bussen som annonserer neste stopp, stasjonen der jeg skal av i dag, akkurat nå. Hun er her i hvitt, hun er det hvite i det svarte.
Permanent transitt - Refstad, 2014
uken er et bur der dagene er sprinkler og timene kikkehull inn i nye bur
vi går alene inn dørene
som vi glemmer hvordan ser ut fordi alle er like
akkurat som husene og rommene og de tomme gangene med grønnsåpelukt, lapskaus og sint svette i veggene
det risler i papirer og motvillige nøkler
vi undrer
er venting fortsatt venting når man har sluttet å vente
jeg kjenner ikke mine egne tær og husker ikke lengre
smaken av granatepler
lukten av det røde støvet
prikkingen av kummin i neseborene
omfavnelsen av tusen tunger
frosten kutta navlestrengen men det var ingen som fødte meg
Sognepresten
Sognepresten reiser seg ved middagsbordet og det gjør ikke noe at sushien er tørr og har ligget i kjøleskapet i flere dager, for det han sier får oss åtte nikotinavhengige til å glemme sjampanjen i glassene: - Da Maria kommer til graven møter hun en mann hun tror er gartneren. ”Hei Maria”, sier han og legger hånden på skulderen hennes. Det er da hun skjønner at det er han som er frelseren, slik vi også skal bli frie ved å gjenkjennes som oss selv av den andre. Og til tross for at jeg har raketter i hodet og chili i neseborene, vær så snill å la nattergalen bygge reir i hjertet ditt, for mitt er så fullbebodd, sier sognepresten og vi hører et knepp i det han åpner en ny flaske og glassene skummer over igjen.
Senere setter han seg ned og gråter, legger hodet i armehulen min. - Hva hvis alt det jeg gjør for å hjelpe andre å oppnå frelse kun er noe jeg foretar meg for selv å kunne frelses, sier han og jeg kan ikke annet enn å si det jeg tror på, at nåden finnes på terskelen og at vi uansett består mest av vann alle sammen.
brev पत्र २०१३, २१ नवंबर
her er lakenene alltid hvite og det er ingen som har sørgerenner under neglene
de færreste brenner sin døde men lar dem råtne
sammen med de små dyrene
og frøene
som ingen spiser
de spiser isteden vesener med ansikt
vekster uten liv
og alle har hvert sitt sete
hver sine stekepanner
de liker å være ensomme
og bruker tiden på å tenke i stedet for å danse
og av og til gråter de
men også det gjør de alene
for her er det den enkelte som har høyest aksjeverdi
og det å være sammen med mennesker er det som gjør deg sliten
tid er noe en oppbevarer på små firkantede plastkort
og i store bevoktede bygninger
det er om å gjøre å ikke bruke den opp og hele tiden prøve å skaffe mer
av det som allerede er
husker du
den dagen på taket
da frokostbordet var et glassmaleri og
en liten bie kom flygende
du sa: madhumakhi
det er det de heter
på sanskrit
de elskende
søker vakre kvinners munner
forveksler dem med blomster
solbit
da jeg ble født svelget jeg en bit av solen
da jeg var liten sa jeg til faren min
vi er alle luft og Gud er en vindmølle
da jeg ble større sanket jeg kvister og bygget kropp løp om kapp og polstret hjertet
men solbiten ligger fortsatt og sveller midt i brystet litt til høyre
tungen er kroppens rytter
ordene lukter av slaggstoffer kobber og mørk urin
det overflødige i pronomen og alle forbindende fraser
lengter tilbake
da stillheten talte for seg og alt annet var en dårlig oversettelse
Dissekering av lengslene:
Å la havet flomme inn igjennom munnen
Å vandre rundt i jordens indre
Å være en konkylie i ditt hode